Lille storesøsters tanker

2014-02-16 00.39.01 by LILLEGULL2010
2014-02-16 00.39.01, a photo by LILLEGULL2010 on Flickr.

«Emily kan ikke bli mamma?!» sa Victoria idet jeg parkerte bilen i oppkjørselen, vel hjemme etter barnehage og jobb. Hun sa det i en litt spørrende tone, men også ganske så bestemt. Akkurat som hun visste hva hun snakket om…Jeg rakk ikke svare før hun sa videre: «For hun kan jo ikke stå eller gå, og da kan man ikke bli mamma». ..

Og så kom enda litt mer spørrende storesøster – undrende fineste lille storesøster – med neste utsagn: «Men hva skjer med Emily når hun blir voksen da mamma? Hva skjer med henne når hun blir like stor som deg?» DA var det ingen bestemt tone i utsagnet, da var det heller ei undrende usikker storesøster. Hun lurte virkelig jo mere hun sa det, for hun sa det flere ganger til meg. Det var som om hun slet å se for seg Emily som voksen dame. Hun snakker jo allerede om alle jobber hun selv skal ha, alt hun vil bli, at hun håper barna hennes kan arve klærna hennes. Hun forstår at det er en «normal utvikling». At hun ikke alltid vil bo hjemme hos mamma og pappa, men få sitt eget hjem når hun blir stor.

Ja, hva skjer med Emily da? Ja da måtte jeg svare den kloke undrende lille storesøster, og det med tårer i mine øyne: «Det vet vi faktisk ikke Victoria, det har jeg dessverre ikke noe godt svar på».

Hvordan kan jeg si til verdens mest omsorgsfulle lille storesøster på 5 år at sannsynligheten for at hennes lillesøster da lever er ganske så liten? Når jeg ikke klarer å tenke skole engang, og det bare er to år til vi er der?! Hvordan kan jeg venne meg til tanken at tre storesøstre skal oppleve å miste sin kjæreste lillegull?  Venne meg til tanken at de alle tre vil oppleve en så hjerteskjærende sorg som de må bære med seg resten av livet? Å lære seg tidlig å leve med sorgen…

Så husker jeg den kloke legens ord etter intervjuet med Aftenposten hvor jeg åpent deler mine tanker om det å vite at man skal miste sitt barn tidlig. Ventesorg.  Legen sa: «For alt vi vet kan Emily leve til hun er 90.» Men hvordan i all verden kan jeg si at hun evt. er i en bemannet bolig 24 timer i døgnet, med egen pleier hvert eneste sekund? Og innen den tid, hvor mye tid har vært tilbringet på sykehus. Hvor ofte hun har hatt kraftige anfall, infeksjoner, dårlige bivirkninger, komplikasjoner, hvor mange ambulanseturer…Hvor hun mest sannsynlig ikke har fått bevare de ferdigheter hun har nå. Kanskje ikke den fine kontakten vi har nå sammen. Hvordan i all verden kan jeg få gitt henne et godt svar så hun skal slippe å undre og tenke og bekymre seg.? Og jeg kan hvertfall heller ikke pålegge henne ekstra bekymringer og sorg for noe som kanskje ikke kommer til å skje tidlig? Ingen av oss vet hvor lenge vi skal leve. Vi har ingen garantier. Hun er 5 år. Hun er altfor ung til å bekymre seg for døden…

Men lille kloke storesøster har nevnt en gang at hun trodde det fantes et sted som Tua (avlastningsboligen Emily er i to netter hver 14. dag) også for voksne. Skal ikke komme og si at denne jenta ikke er reflektert!!! Hun vet innerst inne at Emily aldri vil bli som andre på hennes egen alder. Hun vet at Emily for alltid trenger en person hos seg hele tiden. Så det er ikke rart hun undrer, om hvordan det vil være for Emily dersom hun blir voksen. Kanskje hun burde treffe andre voksne funksjonshemmede? Når hun trodde at Emily ville gå bare hun ble eldre, så hjalp det at jeg sammenlignet med Emily`s venn som gikk i barnehagen før. Forklarte at han var jo noen år eldre enn Emily, og at han heller ikke gikk selv om han var eldre. At det ville være slik for Emily også. Etter det så forstod hun litt mere av det. Barn trenger ikke bestandig så utfyllende svar. Ofte er det enkle svar som er det beste.

Uansett tanker man har i en sen nattetime, uansett hva som skjer i morgen, om en uke, om et år, om ti år eller mer…Uansett hvordan man vrir og vender på det så vet vi ingenting om morgendagen. Ingenting! Hver dag er en ny gave, en dag med nye muligheter og til å gripe dagen her og nå. Ikke tenke fortid, ei heller fremtid. Leve her og nå. Og med travle og innholdsrike hverdager som stadig blir beriket med herlige gullkorn fra den skjønneste lillestoresøster; ja da kommer smilet fort frem igjen bak tårene.

Gullkorn 1 fra storesøster: «Det er jammen godt at ikke jeg har epilepsi også, for da hadde du og pappa hatt kjempemasse å gjøre!»

Gullkorn 2 fra storesøser: «Jeg tror det vokser vinger ut fra lungene når man dør, sånn blir man en engel!» (etter å ha fundert lenge, vi snakker dager, om dette med døden og engler. Himmelen og Gud. Og når hun hørte at vi har to lunger, ja da hadde hun fasiteten klar!)

Og den beste av de alle, gullkorn 3: «Emily kommer hvertfall ikke til å begynne å røyke!»   DA kan man ikke annet enn å smile, herlige gullkorn fra den herligste 5-åringen som virkelig lysner opp alle hverdagen med alle ubesvarte spørsmål og undringer❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s