Frustrert.no

Emily får lov til å bestemme hva de skal se på i-paden!

Emily får lov til å bestemme hva de skal se på i-paden!

Når man ringer diverse instanser rundt Emily, så kan man til tider bli en smule frustrert. Og tro meg, ei firebarnsmor har ikke annet valg enn å være tålmodig. Jeg pleier å si at man blir mer tålmodig for hvert barn🙂 Så er det da ganske så sikkert at en porsjon tålmodighet også kommer med når man er forelder til et annerledes barn.

Ringte nav forvaltning klageinstans for «nte» gang ang. en klagesak vi har inne. Den har vært inne i over 20 uker. Den skulle ta maks 16 uker. Kjempefint! Hver gang jeg ringer bruker personen i den andre enden en evighet (det føles som det) bare for å finne frem til rett «sak». Forstår det ligger mye på Emily sin «side», men dog, skulle noen gang tro at de har sin «første dag på jobb» bestandig…Så leser de høyt nedover listen, så hører jeg ordet»ankel-ortoser» komme opp…Heldigvis innhenter hun seg fort og leser videre før hun etterhvert kommer til rett sak. Jeg ringer jo ikke akkurat klageinstansen for å høre om de forskjellige vedtakene på hennes hjelpemidler. 5 minutter på tlf. på en samtale som kunne tatt maks et minutt. Jeg ønsket bare status, som endte igjen i en purring om at de må se på saken. De har saken på overtid, og det skal vi som bruker`s foreldre bare finne oss i. Av erfaring så hjelper det noe å purre, å stå på. Ellers å blir søknaden bare liggende i en bunke i en skuff. «Det er så mange saker»-bla bla bla. Ja så jobb mere effektivt da! Få ting unna! Prioriter! Ta noen minutter mindre kaffepause daglig! Gjør noe med det, si fra til høyere hold, deleger noen arbeidsoppgaver…! Jeg blir sååå frustrert!

Når vi i tillegg må «behandle» vår egen klage til kommunen mht. til tilskudd til vårt tilbygg til Emily. Når VI må bruke tid, energi og ressurser for å finne ut av hva hun har krav på og hvordan VI kan skaffe mere penger til kommunen. Jeg liker aldeles ikke å klage, men denne gang koker det litt over…

Vi har mye å være takknemlige for i Norge. Men når man føler at man ikke blir tatt på alvor, at Emily ikke blir tatt på alvor. Når vi føler at hun ikke får en rett saksgang. At det ikke blir undersøkt alle mulige midler. Verken nå eller i tiden fremover…Hun og vi er bare en liten brikke, bare et lite problem…Å føle at man ikke blir tatt på alvor, at saksgangen ikke har vært nøyaktig. Å føle at det ikke er vilje, at det ikke blir gjort nok for at Emily fortsatt kan bo hjemme.

For oss så betyr det alt å fungere i hverdagen, både i jobb og være sammen som en familie og nyte tiden med Lillegull mens hun er hos oss. Å legge til rette boligen er da livsnødvendig. Vi jobber fullt begge to og betaler vår skatt med glede. Når vi i tillegg må være saksbehandler, advokat, forsvarer, «ansatt i Husbanken og hos nav» i tillegg til å være kone, mor, sykepleier, lege, ergo og fsyio ++ når vi egentlig bare vil være sammen med Lillegull og de andre jentene. Tenk om all den tiden og energien vi bruker på papirarbeid kunne blitt brukt på Emily og familien i stedet!

Frustrert…Det oppsummerer min dag i dag. Men i morgen blir en bedre dag. Håper på svar på noen mailer, med fare for å bli enda mer frustrert. Det er jo risikoen man tar ved å stå så på, å bli enda mer frustrert, lei seg, sinna og utmattet…Men den kampen er jeg villig til å ta. For vi har ikke noe valg. Vi gjør dette for Emily. Takk og lov for at vi søkte da vi søkte for 8 mdr. siden, og ikke ventet til bygge-tillatelsen…da hadde det gått enda 8 mdr. til!

Frustrert.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s