Noen tårer

 

Ikveld ble det noen tårer mens jeg ryddet litt på loftet…Iblant papirer og bøker så dukket svangerskapsboken 2009/2010 opp. Det var da jeg ventet Emily…

Jeg blar i den fort, og der leser jeg det som får tårene til bare å trille…

Emily mai-juni-SSE 2010 155

15. april 2010

Kjære baby`n vår

Tenk nå er det ikke lenge til vi sees. Gleder oss sånn. Pappa`n din er veldig utålmodig…Begynner å bli det jeg og nå. Har fått mesteparten klart til din ankomst🙂 Vasket og stryket klær, pakket til sykehus for både meg og deg.

Du er ekstra aktiv om kveldene, men jeg sover likevel godt. Jordmora kjente hodet ditt igjen i dag, slik som sist gang. Og mye hår kjente hun.

Pappa og jeg håper du liker navnet Emily❤

Sov godt og kom snart ut – Lillegull der inne –

Kos mamma, 39 uker + 4 dager

 

Dette var siste notat i boka. Emily kom til verden 15 dager senere.

Jeg har alltid elsket å skrive. Det beste var stil på skolen. Spesielt på barneskolen, for der kunne man skrive om drømmer, om gøye ting og det man var opptatt av uten at det var så mye faglig. Utfordringen min var å holde meg innenfor maks antall ord eller sider…Læreren sa gang på gang at fantasien min var det ikke noe å si på! Men at jeg av og til kom på villspor…

Så dagbok er mye jeg har skrevet. Og brev tilbake til den tiden det var «vanlig». Før mail, sms og facebook. Tilbake til den tiden man sendte brev…

Mine graviditeter var intet unntak. Mye ble skrevet her også. Men ikke overraskende så ble det mest skriving under første svangerskap. Så da jeg kom til mitt fjerde, så ble det ikke skrevet så mye. Men noe skrev jeg.

Det som gjør det så tøft å finne dette igjen nå, det er ikke det at Emily ikke ble som andre barn.

Det som gjør det ekstra tøft er at en av hensikten bak å skrive-i tillegg til at jeg likte det og jeg følte at det gjorde godt-var jo at en dag skulle hun få lese det. Den dagen inn i fremtiden hun selv ble gravid. I den perioden hun skulle gå svanger, så skulle jeg tilby hennes min graviditesbok. Om hun ønsket å lese den. Akkurat slik jeg hadde og har tenkt for de andre tre jentene mine. At det er min helt spesielle «svangerskapsgave» til jentene mine – den dagen de selv forteller meg at de skal bli mor. Det er ingen selvfølge å få barn. Det har jeg aldri tenkt. Slik at jeg tar ikke for gitt at jeg får oppleve barnebarn. MEN jeg håper jo at jentene mine får oppleve det å bli mor en gang i fremtiden.

Og da, om de ønsker, skal de få min helt spesielle personlige gave.

Det som gjør det så ekstra tøft å lese dagboka igjen nå, er i denne sammenheng ikke så mye at vi ikke visste hva som ventet oss. At ingen kunne forutsi, merke eller se verken via ultra-eller hjertelyd at barnet i magen skulle få spesielle behov. Til tross for de mest avanserte og nyeste 3D ultralyd-undersøkelser gjentatte ganger, også tett oppunder fødselen.

Det som gjør det så ekstra tøft, er at vi VET at Emily ikke vil bli mor. Hun vil ikke kunne få barn. For hun vil alltid være et barn selv. Og jeg vil aldri kunne gi henne min personlige graviditetsgave.

Hun vil ikke oppleve det som jeg tenker er det største på jord.

Trøsten igjen-det som gjør at tårene stopper opp ganske så fort der oppe på loftet-er at Emily er helt uvitende om dette. At hun er så lykkelig om dagen. Så glad. Så full av livskvalitet og masse fantastiske mennesker rundt seg. At hun er den skjønneste 4 åringen. Og at selv om hun alltid vil være på baby-stadiet, så er hun vårt nydeligste Lillegull. For evig og alltid❤

Og at vi er så heldige som fikk lov til å være mamma`n og pappa`n hennes❤❤❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s