Ikke alltid idyll…

Dette er Emily`s hverdagsidyll, på stellebordet med et blinkende rosa dyr hun elsker!

Dette er Emily`s hverdagsidyll, på stellebordet med et blinkende rosa dyr hun elsker!

Det er vel ganske vanlig at man ofte har dårlig samvittighet for sine barn. Det kan være flere årsaker til det. I tiden vi lever nå, så er det vel ofte den berømte «tidsklemma». Den kan vel også diskuteres. Selv om barna ser sine foreldre mindre enn forrige generasjon, så er vi desto mer kanskje tilstede når vi først er sammen.  Eller er vi det? Mange familier er hvertfall mye sammen, og finner på mye sammen.

Jeg tar det i meg. Ganske så ofte. Kvalitetstid. Det er viktig, for både liten og stor.

Føler jeg har blitt «bedre på det» det etter at Lillegull kom til verden. Det å leve i nuet. Her og nå.

Likevel…tankene farer forbi. «Husket jeg det?» «Huff, nå må jeg gjøre klart det til i morgen» «Å jeg må bare…» Det er ikke alltid like enkelt å sette alt til side og tenke at man skal gjøre det når de små er lagt. For da kan det jo komme noe annet i veien. Da får man kanskje ikke gjort det. Ikke i kveld heller…Best å gjøre det med en gang!

Helgen var en påminnelse på nettopp dette.

Vi så egentlig frem til en stille og rolig helg.  Uten de store planene. Kun litt planer fredag og lørdag, ingen planer søndag.

Lillegull har sovnet-utenfor teppet og "redet" vi bygget, på gulvet hos Ofa <3

Lillegull har sovnet-utenfor teppet og «redet» vi bygget, på gulvet hos Ofa❤

Emily <3 Ofa

Emily

Fredag kveld tilbrakte Emily og jeg hos Ofa. For engangs skyld hadde vi en ro da vi var der. Da hadde vi satt av kvelden. Og vi var der i flere timer. Hadde så mange gode samtaler. Det var innimellom som min pappa var den pappa jeg vokste opp med iblant igjen. Snakket om gamle dager. Han husket så mye, og så mange detaljer. Mange gode fine minner. Og slik livet hans er nå. Og om hva som venter der fremme når livet her på jorden går mot slutten.

Lørdagen ble også super,  med herlig 18 års bursdag feiring for jentenes kusine❤ Alltid så trivelig i familieselskapene, liv og røre og masse folk :-)  Og 50 års lag for kamerat av mannen på kvelden, mens de små og jeg så Mesternes Mester og hadde jentekveld. Stille og rolig🙂

Så kom søndagen. Den ble tøff.

Helt siden 2. januar har vi hatt lyst til å pakke ned jula. Men ingen tid. Endelig, søndagen kom-uten noen planer. Vi så frem til en stille og rolig men effektiv søndag.

Det var ikke Lillegull enig. Hun mente absolutt ikke at vi skulle rydde bort jula. Ta oppvasken. Lage mat. Spise mat. Gå på do… Vel rett og slett de vanlige tingene du og jeg gjør hver dag-også på en søndag! Rydde bort jula kunne vi såklart gjort på en hverdag, men hverdager har ikke vi så mange av. Kveldene etter jobb blir spist opp av vanlig oppvask-rydding og klesbretting etc. Vanlige hverdags-gjøremål. Noe ekstra blir det ikke tid til. Da går det i så fall utover nattesøvnen, da jeg lett innrømmer at det man ikke rekker på kveldstid, det rekker man på natterstid!🙂 Det går en stund, men man merker det etter noen netter at kanskje ikke det er så lurt. Før jul var jeg litt for ivrig på «nattjobbing», spesielt siste dager før jul da jeg hadde fridager fra jobben. Men jeg hadde jo ikke fridager her hjemme…

Søndagen var Emily i et slikt humør hun bare er i innimellom. Selskapssyk!

Så kommer den dårlige samvittigheten da. Dårlig samvittighet fordi du bare ønsker at hun skal være glad, at hun skal være rolig så vi hvertfall får ryddet litt. Men så ender det med at vi må veksle på å underholde henne, trille henne, aktivisere henne hvert eneste minutt fra morgen til kveld. Den andre av oss som da innimellom har «fri» – går på do, tar seg en dusj, lager mat, tar oppvask…Igjen-dvs. man gjør det mest nødvendigste.

Så tar man seg i det, koser og koser med Lillegull og jeg sier unnskyld til henne. Unnskyld for at jeg heller der og da ville ha tatt ned den juletrepynten. Det er jo ikke hennes skyld at jeg ikke får gjort det!

Dårlig samvittighet…Emily fortjener det aller aller beste. Hun fortjener en mamma og pappa som er der for henne 24 timer i døgnet, koste hva det koste ville. Uansett andre gjøremål eller ikke. Denne tiden med henne får vi aldri igjen. Og en dag vil jeg angre på at jeg ryddet vekk middagsbordet enn å kose med henne. Akkurat der og da. Sammen med henne. Kan jo ikke få vært sammen med henne. Kan jo ikke få kost nok med henne!!

Men vi voksne trenger også litt avveksling. Trenger også å få gjort noe annet. Og de fleste dager får vi det. De fleste dager er hun med oss rundt omkring i huset. Hun er jo det🙂 Og vi har jo også noe avlastning innimellom.

Men så er det også mange av de dager som sist søndag. Nye omsorgspersoner rundt Emily kan ofte bli litt stresset når man ikke får roet henne. Når man ikke finner årsaken. Så lærer de henne raskt å kjenne. Og finner fort ut at enkelte stunder og dager er bare sånn. Det er ikke alltid man heller finner ut hvorfor hun er urolig. Hvorfor hun gråter. Er det magen? Er det en rap? Er det epilepsien? Har hun ubehag?

«Du kunne vel tenkt deg å være mer hjemme med henne» sa noen til meg i helga. Jeg ble litt satt ut og fikk bare sagt:» døgnet har 24 timer»…Jeg er bare på jobb i 7.5 timer daglig, vi har ettermiddag, kveld og natt sammen…Man kan ikke sammenligne med et friskt barn! I tillegg er vi på kontroller sammen ca. en gang pr. uke minst. Så er hun oftere syk enn friske barn, som igjen gjør at vi er egentlig mye sammen Lillegull og jeg❤ Den som spør aner ikke da at om jeg hadde jobbet mindre, så haddet det vært for å innhente seg selv, hvile, få gjort ting unna hjemme…Emily har det supert i barnehagen, så at hun er fulltid i barnehagen skal absolutt ingen gi meg dårlig samvittighet for!🙂

Andre rundt oss ser kanskje Emily i en bursdag, Emily får full oppmerksomhet fra oss. Smiler og ler. Godt fornøyd. OG ja vi koser oss!! Men det er ikke alltid slik. Det er ikke alltid idyll! Selv om hun er ei livsglad jente, så har hun og vi en del utfordringer.

Og vi trenger pustepause. Slik som nå som Emily er på Tua. Det er tøft å innrømme at for første gang kan jeg med hånden på hjertet si at denne gang trengte vi det virkelig begge to. Vi trengte denne avlastningen. Og den har hun hver 14. dag. Det er tøft å innrømme at det var godt. Godt med to kvelder og to netter etter hverandre. For det er så tøft å være fra henne også…Det er så tøft å være fra henne på grunnlag av flere årsaker. Ikke bare savnet. Ikke bare «årsaken» til at hun er på avlastning. Sykdommen. Diagnosen. Begrensningene…som jeg aller helst ikke vil fokusere på. Vil heller tenke hvilke muligheter hun har..Og hvor mye fantastisk hun har lært oss om hva som virkelig er livet!

Men avlastning er også alltid en påminnelse om at hun ikke alltid vil være her. At en dag så er hun ikke mer her. En dag har hun forlatt oss. Lenge før noen av oss orker å tenke på en gang. Og om hun «kommer forbi det» så skal noen andre passe på henne. Fulltid i en bolig. Noen tenker kanskje: «ja men det bestemmer dere jo selv» hvor lenge hun skal bo hjemme. Ja det kan man kanskje si, men jeg vil heller si at det er helsen som avgjør det…

Den idyllen man ser i en familiebursdag. På besøk. Ja også om du sniktitter inn vinduet til Emily`s rom. Du vil se en lykkelig familie. Storfamilie på godt og vondt. Det er ekte. Vi har det fiiint! Vi har det overveldende fantastisk med tanke på hva vi og Emily har vært igjennom. Det er jo det som holder oss oppe. At hun har det såååå bra om dagen!!

Men den idyllen er ikke 24 timer i døgnet 365 dager i året. Og selv om idyllen er mye tilstede, så er det også krevende til tider.

Men jeg håper at vi fortsatt klarer å gi Emily så herlig idyll som mulig, flest timer i døgnet, at hun merker vår kjærlighet og at vi gjør alt vi kan for hennes-så best vi kan❤

Og jeg håper hun tilgir meg for da jeg var frustrert sist søndag. Da jeg flere ganger tok henne på fanget mitt, i gyngestolen på rommet hennes, med musikken på fult, de vakreste Carola sanger med favoritten «Jag vil alltid elska»…Og jeg hvisket i øret hennes «unnskyld». Og fortalte henne gang på gang hvor mye vi elsker henne.

Så håpet jeg hun tilga meg hvertfall for at jeg hadde vært litt frustrert. At hun måtte gråte litt før vi tok henne opp.

Jeg tror hvertfall hun tilga meg da jeg bar henne rundt i rommet-og «lekte fly»-hennes favoritt-aktivitet!

Og jeg-uthvilt etter to rolige kvelder (hvor jeg ikke har orket å rydde 2. etg. som var planen, men julen er endelig ute!) ser VELDIG frem til å få Lillegull hjem i morgen etter jobb og barnehage!

En god mer-eller-mindre-idyll uke til alle Emily`s følgere!

Jenta som kan gripe de fleste leker nå det! Det er hverdagsidyll det!!!

Jenta som kan gripe de fleste leker nå det! Det er hverdagsidyll det!!!

 

One thought on “Ikke alltid idyll…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s