Tenk om…

Emily tilbake i tid...16 måneder gammel

Emily tilbake i tid…16 mdr. gammel. Krampene er borte og smilet er tilbake!

Da jeg kjørte for å levere Emily`s bag til Tua i går ettermiddag så var de ute og trillet tur. Hun hadde blitt hentet av Tua i barnehagen som ligger rett ved.

Jeg ønsket så å gi Emily en god kos.

Greit nok, jeg vet at hun ikke lengtet etter det. Jeg vet at hun hadde det supert.

Men jeg ønsket det for min skyld. For mamma-hjertet❤

Jeg fikk jo ikke sagt «hadet og kos deg på Tua» siden hun fikk plutselig tilbud om to døgn der❤

Etter å ha levert panda-stolen hennes og alt utstyret så kjørte jeg litt rundt i håp om å møte dem langs veien.

De få minuttene jeg kjørte rundt før jeg traff på dem, fòr det mange tanker rundt i hodet mitt.

Tenk om jeg aldri fikk se Emily igjen?

Tenk om hun plutselig forlot oss?

Tenk når den dagen kommer…

Tenk når jeg ikke lenger kan kjøre litt rundt kvartalet for å finne henne.

Tenk når hun ikke er på avlastning.

Når hun er borte.

Tenk når hun virkelig er borte…

Så stopper det opp.

Tankene mine.

For så langt, og utover det orker jeg ikke tenke.

Eller rettere sagt: jeg tillater ikke meg selv å tenke de tankene lenge.

Selv om de kommer.

Og de kommer oftere enn noen kan forestille seg.

Også oftere enn hva jeg registrerer.

Eller aller mest: vil innrømme.

Så stille det er i huset når hun er borte.

Selv med en aktiv og bråkete 6 åring hjemme.

Så mye tid vi har når hun er på avlastning.

Så mye man får gjort på bare minutter når hun er på avlastning.

Deilig tenker noen. Godt for dere det!

Ja det er godt.

Men det er også mange tanker.

Årsaken og grunnene til at hun er på avlastning.

Og sist men ikke minst: En påminnelse om hvordan det vil være i huset når hun ikke er her mer.

Så trekker jeg et hjertens sukk og kan glede meg til gjensynet når hun er hjemme igjen.

At det er bare et par dager hun er borte.

Hun er ikke borte for alltid❤❤❤

Hun kommer jo hjem igjen.

Tenk den dagen hun ikke kommer hjem igjen.

Som jeg frykter den dagen! Samtidig som jeg fortrenger den dagen…

For hun har det jo så fint nå. Hvorfor kommer disse tankene da?

Tankene klarer jeg ikke å styre. De bare kommer.

men jeg kan velge hva jeg vil gjøre med tankene.

Om jeg vil dvele ved dem og gå inn i den bunnløse sorgen.

Jeg skyver de fort bort. Like fort som de kommer.

For troen er sterk på at hun vil være hos oss lenge til!

Men diagnosen og dødsbudskapet vi fikk så tidlig…Det vil alltid henge over oss.

Og vi vet at alt fort kan snu.

Men Emily nærmer seg 5 år.

Alderen jeg ikke klarte å se forbi da hun fikk diagnosen 6 mdr. gammel.

Kun noen få ble 5 år…

Emily blir 5 år, jeg klarer å se forbi 5 års alderen og Emily kommer hjem i morgen igjen🙂🙂🙂

Tenk om vi får oppleve mange bursdager til❤

1 år!!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s