En overraskende hjertegod telefon <3

Så glad som dette ble jeg om hjerte! Emily koser seg i vogna forrige helg på verandaèn. Blid som solen!

Så glad som dette ble jeg om hjerte! Emily koser seg i vogna forrige helg på verandaèn. Blid som solen!

Det skal ikke alltid så mye til før det knyter seg i magen. Før man får virkelig VONDT i magen. Ikke vanlige magesmerter som kan komme i form av tarmproblemer eller menstruasjonsplager. Nei, skikkelig mage»sår», en knute som bare knyter seg fast i magen din sånn helt «ut av det blå». Har du kjent det?

Det kan tikke inn en ubehagelig melding. Det kan komme en vanskelig mail. Eller man må ta en telefon man absolutt ikke vil ta, fordi man vet at det knyter seg i magen bare ved tanken av å slå nummeret. Og desto mer når man må svare og «face det» der og da.

Det er det sistnevnte jeg får mest vondt i magen av. Å slå et telefon nummer du bare ikke har lyst til i det hele tatt. Et telefon nummer som gjør at det knyter seg i magen. Et telefon nummer til å få vondt i magen av…

I den prosessen vi har hatt med tilbygget, for å sikre og gjøre hverdagen til Emily så god som mulig, så har det vært mange sene kvelder. Mange lange mailer i de sene nattetimer. Da vi fikk første vedtak med tilskudd og lån fra Husbanke via kommunen, var vi ikke så veldig happy. Det var langt fra det vi hadde håpet og i beste fall forventet. Vi trodde en stund vi måtte legge alt på is. Vi sendte klage. Vi undersøkte med vår private bank. Leste enda mer om hva andre familier hadde gjort.

Klagen hjalp ikke noe. Et av de usmakelige svarene vi fikk var: Om DU (les: Åshild Holt Lona) skaffer din kommune penger, da har vi en klage å behandle. Kort fortalt: de mente de ikke hadde en klage å behandle. Fordi pengene ikke var der. Det er vel likevel en klage å behandle er det ikke?

Magevondt. Langt inni hjerterota. Mammahjerte som var så sårt. Hvorfor skulle det være så vanskelig når man var i en krevende situasjon med sitt kjæreste lillegull?

I en desperat sen nattetime sendte jeg mail til alle lokale politikere og andre ledere i styre og stell i kommunenen. En ga lyd fra seg, men var på ferie og skulle følge opp saken etter hjemkomst. Det skjedde ikke.

Vi gikk noen runder, og kom til en enighet med boligkontoret om en høyere lånesum. Kort fortalt. Så gikk vi i gang. Tilbygget ble slik Emily og vi hadde drømt om. Jeg må fremdeles klype meg i armen når jeg våkner opp om morgenen. Spaserer inn på Emily`s bad og inn på hennes herlige tilrettelagte rom vegg i vegg. Tenk at vi fikk det til!

Det er fantastisk. Men så har vi vannvittig bra med gjeld også da! Opp etter ørene, men vi lever. Emily lever og har det godt. Det er det viktigste.

I går, ca. 15 mdr. etter mitt desperate rop om hjelp, fikk jeg verdens hyggeligste telefon…Fra en som til stadig har vært i lokalavisen de siste årene. En med høy stilling og med en betydelig viktig stilling i vårt nærmiljø. Vedkommende ryddet oppi mail og lurte på åssen det hadde gått…Lurte på om vi hadde fått noen tilbakemelding.

Jeg ga et kortfattet men hyggelig svar i første omgang. Jeg ble jo sååå glad for at noen ringte! At noen virkelig brydde seg! Det har da ikke så mye å si utfallet, hvor liten respons vi fikk den gang… Men at noen så lenge etterpå, beklager seg, tenker på oss og omtaler også lillegull med navnet sitt-og til og med på rett måte (!) DA smelter mamma hjertet.

Etter hvert som vi pratet så «løftet jeg på sløret enda mer» og fortalte ærlig hva jeg synes om saksbehandlingstider og generell behandling fra visse etater. Forsøkte å tegne et lite utdrag og bilde av vår situasjon den gang vi trengte hjelpen så sårt. Så til de grader lyttende, så forståelsesfull, sa de rette ordene, følte med meg og sa jeg ikke var den første…Vedkommende skulle ta det med seg videre.

De gangene jeg har «frontet en kamp for Emily» så er det ikke bare for henne og for oss. Det er også for alle de andre som er i samme båt som oss. De som er det nå, og for de som kommer etter oss… Og det er nå vi orker å kjempe. Nå som Emily har godt dager så har vi litt energi til slikt. For vi vet at den dagen kommer, den dagen vi ikke orker å kjempe kamper for henne. Jeg vil kjempe så lenge jeg orker…

DET var en telefonsamtale som ikke gjorde vondt! Det var en telefonsamtale som fikk meg til å smile resten av dagen! Og som gjør meg varm om hjertet når jeg i tankene henter frem samtalen igjen.

Den overraskende telefonen. Fra den overraskende personen.

Det er stort det. Så stort at jeg ikke kan beskrive det godt nok – akkurat nå –  i et enkelt blogginnlegg.

En ubeskrivelig overraskende telefon, som jeg ble varm om hjertet og som minte meg om at det nytter å stå på. Ikke for de store resulatene og ønsker i oppfyllelse bestandig, men det at noen lytter og føler med deg.

Det var det viktigste vi hadde trengt den gangen. En medfølende stemme i telefonen. Hvor vedkommende sa at «dessverre, vi kan ikke hjelpe dere mer, men vi forstår at dere vil få det vanskelig».

Men det fikk vi nå. Og jeg sender kjære deg en evig takknemlig takke-tanke. Takk for at du tok den telefonen til meg sånn plutselig! Det betyr mer enn du noen gang vil ane❤

IMG_7364 IMG_7372IMG_7369

2 thoughts on “En overraskende hjertegod telefon <3

  1. herlig å lese det du skriver! Skjønner at det ligger mye strev og kamp bak dette takke innlegget, ønsker deg og dine lykke til i fortsatt krevende, levende dager!! Kjenner ikke deg, men ettersom jeg gikk sammen med storebroren din Hans på skolen , har jeg fulgt med på at han fikk en flott lillesøster som etterhvert har blitt en voksen MAMMA. Klem fra Bj.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s